Hvorfor den gyldne middelvei tross alt er gylden.

For å sette dere inn i sammenhengen: Etter en lang og intens diskusjon ble meg og Chris enige om at vi var enige om mye. Begge syns fotball er en fin ting. Begge syns krig er en dum ting. Videre ble vi enige om at mennesker er en fantastisk viktig faktor for at [sett inn valgt ideologi her] skal fungere. Så langt så bra. Men, da vi begynte og bevege oss innover i den politiske ødemarken (hvis man kan kalle det det), fant vi fort ut at det fantes mer enn velduftende granbar i skogen. For var det et punkt vi ikke kunne enes om, så var det hvilken ideologi som var den beste for vår kjære moder jord. Christoffer sa at kapitalismen var som et tog som måtte stoppes, og mente videre at Sosialisme/Kommunisme er det eneste alternativet for å gjøre akkurat dette. Jeg parerte med å si at totalitære ideologier er skremmende, og at det beste er å ta det mest fungerende fra alt og skape en dynamisk ideologi hvor politikken følger menneskenes utvikling. Og problemet starter her. For da Chris lurte på hvordan kapitalismens stadige vekst gjennom økt profitt kunne tøyles, ble jeg svar skyldig. Konflikten lå i at selv om jeg var helt sikker på at totalitære ideologier ikke var en løsning, kunne jeg ikke gi et alternativ. Jeg lovet derfor å gi et svar på spørsmålet (hvordan tøyle kapitalismen, uten at det faller sammen), og så langt har vi kommet.

Først og fremst: Jeg er ingen markedsliberalist, og jeg mener at radikale høyre er like vanskelig og få til å fungere som radikale venstre. Jeg befinner meg helt i midten og mener at (og her kommer mange til å være uenige) menneskene er det uforanderlige fundamentet, og ideologiene er skallet rundt som hjelper menneskene. Menneskene styrer ideologiene og ikke omvendt. Hvordan kan jeg underbygge denne teorien når det for noen er helt tydelig at menneskene trenger et ideologisk fundament for å fungere?

Jeg velger å bruke en metafor som eksempel, og prøve og forklare hvorfor ideen ”enhver etter behov” (ett ideologisk fundament) faller igjennom for menneskets instinkter (mennesket som fundament). Og – jeg – vet at metaforer kan være teite, men denne er fantastisk god:

En fattig mann, som har levd på vann og brød hele livet, blir tilbudt så mye mat at han aldri har sett noe lignende før. Denne mannen vil instinktivt velge all maten, ikke det han trenger for å holde seg i live, og det han ikke spiser, det råtner.

Og hvor vil jeg hen med dette? Dette gjelder for alle! Hadde jeg satt inn steinaldermann, fattig mann, fattig kvinne, rik mann osv. ville resultatet blitt det samme. Instinktet forteller oss, at for å overleve, trenger vi så mye som mulig. Det er ett forbanna fett om det er Kommunisme, Kapitalisme, Anarkisme eller hva enn som fornøyer deg, uten en holdningsendring, uten kontroll over dette instinktet vil man forsyne seg så langt man overhode kan. Men dette er grei skuring, dette er vi enige om. Mennesket må forandre seg uansett hvilken vei vi velger å ta. Det vi er uenige i derimot, er hva som kommer først. Jeg mener at mennesket vil få kontroll over dette instinktet, og så skape et fungerende system som gjør at menneskene kan fordele all denne maten uten at den råtner. Du mener at kommunismen er det systemet, og at mennesket vil forandre seg deretter. Problemet med det sosialistiske synet, er at mennesket er nødt til å fordele disse godene fordi ”staten” sier at det er det beste for mennesket. Da vil det bli trass, og noen vil gjøre opprør. Hvorfor ikke overbevise mennesket først, og så skape systemet. På den måten vil menneskene gladelig gi fra seg de godene som de har til overs. Selvfølgelig vil ikke alle synes dette, men i motsetning til sosialisme/kommunisme vil de som faktisk syns det, gjøre det av egen overbevisning og ikke av systemets. Og med dette prøver jeg så enkelt som mulig å legge frem argumentet for min ideologiske overbevisning.

Det jeg ikke har gitt deg svar på enda, er hvordan kapitalismen kan tøyles. Det svaret er ikke sikkert du liker, fordi jeg gjentar nok meg selv, men jeg skal nå gå inn på hvordan kapitalismen tøyler seg selv, og ikke minst hvordan kapitalismen er avhengige av å tøyle seg selv for å overleve.

For det første, jeg er naiv. Og alternativ en for hvordan man stopper det kapitalistiske toget er (ja du gjettet riktig) gjennom kulturell, moralsk og samfunnsmessig opplysning og holdningsendringer blant mennesket. Det handler om å overbevise folket om at du trenger ikke mer enn dette, og derfor vil du ikke har mer. Etterspørselen vil synke. Samtidig handler det om å overbevise den øvre klasse om at miljøet lider, og at det er på tide å roe alt ned før det går skeis. Dette er selvfølgelig fantastisk naivt, med tanke på hvor mange ganger vi allerede har diskutert det her om og om igjen, men det bringer meg til neste punkt. For feiler dette, vil kapitalen gå til helvete og vi vil få et børskrakk, da er vi pent nødt til å starte fra bunn av igjen. Forferdelig? Nei. For dette har skjedd før. Det skjedde under den store depresjonen på starten av 1900-tallet, det skjedde (det med å starte på bunn) etter første og andre verdenskrig. Og hva kan vi lære? At dette er det endelige beviset på at kapitalisme ikke fungerer? Nei. At et børskrakk er fatalt? Nei. For hver gang har vi bygget oss opp igjen. Det kommer år med depresjon og drit. Men den forrige kapitalismen har tilrettelagt det slik at vi vil reise oss, og reise oss, og reise oss. Og for hver gang vi gjør dette, vil mennesker skjønne hva som gikk galt, og holdningen blant mennesker vil til slutt bli så bra, at vi ikke trenger et børskrakk lenger. Og denne utviklingen er en forutsetning for at kapitalismen skal overleve (nettopp overleve) og like normalt som at det kommer en dag i morgen. Men hva med miljøet? Det er jo miljøet som lider av menneskers prøving og feiling. Ja, kanskje. Men under en holdningsendring så er det miljøspørsmålet som først vil få fokus. Og det blir holdningene rundt miljøet som først kommer til å gjennomføres. Mennesker trenger miljøet for å overleve. Kapitalismen trenger ikke å drive rovdrift på miljøet for å utvikle seg.

Og jeg ser skepsisen. Men hva er alternativet? Og nå folkens, nå skal jeg gå til angrep på kommunismen. For kommunismen baserer seg på at jeg ikke vet best selv. Noen forferdelig opplyste mennesker (det være et flertall, eller en regjering) bestemmer hva slags behov du har, hva jeg skal spise, og hvor mange trær vi kan hugge i skogen. Og den generasjonen som velvillig overgir seg til sosialismen vil kanskje ikke klage. Men det vil barna, og i hvert fall barnebarna. De vil føle seg undertrykte, og de vil gjøre opprør. Og hvis dette systemet faller, da er vi ille ute. For da har vi ingen stadig vekst gjennom økt profitt som kan hjelpe oss opp på føttene igjen, da har vi et klasseløst samfunn uten utvikling, og uten andre visjoner enn å dele godene.

Og det er dette svaret jeg har kommet frem til, og det er her jeg står. Jeg skjønner at jeg nå har stilt meg dugelig til for hugg, men jeg håper at fortsettelsen av denne diskusjonen forblir like åpen og givende som den har vært til nå.

Kameratslig hilsen (uten ironi) Steffen